Lederskap Korsets Seier
Siste fra bloggen
En solid invitasjonskultur
Når Guds kjærlighet treffer deg vil du gjerne dele den!
Les hele innlegget
ABC i menighetsplanting
-Vi skal gjøre det enkelt å plante menighet i Pinsebevegelsen, skriver leder for PLANT Fred Håberg.
Les hele innlegget
Om å stå under lederskap
Bli kvitt lederallergien. Søk å bli lett å lede!
Les hele innlegget
Veien ut av ørkenen

Veien ut av ørkenen

 
 
 
 
Publisert 30. August 2013
Midt i ørkenen fant David Hetlelid tilbake til kilden.

Jeg ble noe overrasket over mengden av respons fra det siste bidraget mitt i avisen Korsets Seier. Det handlet om min erfaring av åndelig ørkenvandring. At ord og toner som tidligere formidlet gudsnærvær nå ga meg opplevelse av tomhet og fravær.

Ånden ledet meg i stedet til å adressere min lengsel mot Gud selv. Gjennom ørkenvandringen fant jeg nye oaser. Gjennom fraværet opplevde jeg på nytt Guds nærvær. 

Opplevelser av slike perioder er tydeligvis gjenkjennbare. Relativt mange har spurt hva jeg konkret har gjort for å komme meg igjennom denne åndelig ørkenvandringen.

Å søke stillheten.

Her er noen av mine erfaringer.

Å rydde plass for stillheten har utvilsomt vært det viktigste jeg har gjort. Uansett hvordan vi er skrudd sammen, tror jeg Gud i hovedsak kommuniserer med vårt indre. Dermed oppfordres vi til å pleie vårt indre liv og til å lytte til det. Men fy, så krevende det har vært. Og jeg snakker ikke om å dra på en eremitthytte over flere dager. I min situasjon har det vært utfordrende nok å skru av telefonen og tv, lukke pc-en noen få minutter daglig. Jeg oppdaget at alt dette ytre stimuliet på en umerkelig måte gjorde at jeg var styrt og ledet utenfra i stedet for å lytte til Guds milde stemme i mitt indre. 

Jeg har nok hatt et romantisk syn på stillheten tidligere. «Når jeg nå er her for meg selv, skal jeg nok komme i kontakt med mitt rike indre landskap», var forventningen. Slik ble det ikke. Stillheten var først plagsom. Jeg kjente på kjedsomheten, rastløsheten og en uro. Opplevelsen av tomhet og fravær ble faktisk sterkere. Det er ubehagelig å møte egen uro og lytte til støyen i sitt eget hjerte.

Heldigvis har jeg personer rundt meg som har hatt lignende har erfaringer, og som ga dette rådet: Bli der i uroen, kjenn på tomheten litt til. Ikke flykt nå, du vil snart oppdage Guds stemme i ditt indre igjen.

På en uforklarlig måte skjedde det. Stillheten fyltes av Guds nærhet, Ånden nådde fram med sin tale til mitt hjerte. Jeg kjente at jeg er det Paulus skriver om: Et tempel for Den Hellige Ånd.

Stress – flukt fra eksistensiell uro?

Det er utvilsomt mange som kjenner på hverdagens stress. Det er derfor gode tider for de som kan hjelpe oss med mindfullness, det å få kontakt med vårt indre, eller tilby oss tidsbesparende hjelpemidler.
Alt som kan bidra til mindre stress, er flott. Samtidig vil jeg minne om at vi ikke må gjøre det mer avansert enn nødvendig. Er ikke stillheten i Herrens hånd egentlig noe av det mest tilgjengelige og enkleste for oss mennesker? Det krever ikke noe annet enn – ja, stillhet, og tillit til at Herren omslutter oss der.

Kan det være at noe av stresset vårt er en flukt fra å kjenne på uroen og kjedsomheten som stillheten byr på? Selv vi som tenker og tror at Jesus ved troen bor i våre hjerter, sliter med å rydde plass til stillheten og dens velsignelser. Vi kjenner til løftene fra Jesus om at det ventes skatter i det skjulte for oss når vi lukker døra og går inn i stillhetens rom.

Hvorfor har det enkle blitt så krevende å få til? Jeg har ikke mange svar å gi, men jeg ønsker å heie på deg slik at du kan gi rom for det du lengter etter. Hva med å bruke de første fem minutter av lunsjen til å være alene? Hva med å gå en ti-minutters tur alene i nabolaget? Hva med å sette ut en stol på terrassen eller i hagen der du har en avtale med Herren tre ganger i uka? Så enkelt og så krevende kan det være.

 
 
Powered by Cornerstone