Lederskap Korsets Seier
Siste fra bloggen
En solid invitasjonskultur
Når Guds kjærlighet treffer deg vil du gjerne dele den!
Les hele innlegget
ABC i menighetsplanting
-Vi skal gjøre det enkelt å plante menighet i Pinsebevegelsen, skriver leder for PLANT Fred Håberg.
Les hele innlegget
Om å stå under lederskap
Bli kvitt lederallergien. Søk å bli lett å lede!
Les hele innlegget
Stillhetens lovsangFoto: Matunda Bigirimana

Stillhetens lovsang

 
 
 
 
Av David Andrè Østby
Publisert 26. Februar 2013
Stillheten er den beste målestokken for ekte tilbedelse.

I det ene øyeblikket hengir de 3.500 ungdommene seg i øredøvende allsang. I det neste øyeblikket står de i stillhet med øynene lukket. Som lovsangsleder i BigTop-teltet under festivalen Skjærgårds Music & Mission gjorde jeg en viktig oppdagelse: Det er ikke noen kunst å skape engasjement og entusiasme rundt musikk, lyd og lys på en musikkfestival. Ja visst kjennes Gud nær og hjertene hengitte midt i lyden, stemningen og fellesskapet. Men hva skjer når musikken stilner?

To minutters stillhet. 3.500 ungdommer hadde ikke lenger øynene festet mot scenen. Det føltes som om vi endelig hadde oppdaget Han som var rommets midtpunkt, men som vi ikke hadde sett. Vi hadde sunget om Ham. Vi hadde tilbedt Ham. Vi hadde takket Ham. Men vi hadde glemt at Han hadde stått midt iblant oss hele tiden.

Hjertets tilbedelse. 

Melodier og ord er noen av de vakreste redskapene Gud har gitt oss for å ære Ham. Gjennom hele kirkehistorien har kristne visst å benytte seg av den melodiske rikdommen i skaperverket: Fra Händel til Hillsong har lovsangen steget opp på stadig nye språk, i nye former og med nye melodier.

Redskapene er nyttige og gode i seg selv. Men vi må lære oss å alltid spørre oss selv «hva» før vi spør «hvordan». Vi må ikke risikere å glemme hensikten oppi alle metodene. Først når vi forstår lovsangens «hva», dens hensikt og mål, kan vi med frimodighet ta i bruk alle de redskapene som kreativiteten tillater oss.

Vi som enten har ledet en forsamling i lovsang, eller har blitt ledet i lovsang, vet at menneskers respons på musikk er forskjellig. Det er ikke uten grunn at musikkstil er det kanskje mest ømtålige spørsmålet i mange menigheter i dag. Et godt spørsmål å stille seg for enhver menighet er: Hvordan høres vår tilbedelse ut når vi tar vekk ord, melodi og form? Når tilbedelsen blir et organisk, spontant og kollektivt uttrykk for takknemlige hjerters tilbedelse?

På bar bakke.

Mange kjenner historien om menigheten Soul Survivor i Watford, England. Den kjente lovsangslederen Matt Redman forteller i sin bok «The Heart of Worship – Mer enn en sang» (Luther 2002) om når menigheten på 90-tallet sto i spissen for en lovsangsfornyelse i England. Likevel strevde de med å finne det rette fokuset i tilbedelsen. Da gjorde pastor Mike Pilavachi en drastisk beslutning: Han bestemte seg for å kutte ut lydanlegg og lovsangsband i et halvt år. Kun ved hjelp av sine egne stemmer måtte menigheten lære å tilbe. På bar bakke. Helt på nytt.

Det er lett å tro at vi mestrer tilbedelse bare fordi vi har øvd inn de rette sangene, har dyktige musikere eller endelig har fått det nye lydanlegget til å fungere. Matt Redman minner oss på at alt dette bare er hjelpemidler for tilbedelsen. Vi trenger melodier å synge, ord å uttrykke og bokstaver å lese. Men for Gud er det bare hjertet vårt som betyr noe. Innpakningen blir aldri viktigere enn innholdet.

Behovsstyrt lovsang.

Hva om alle menigheter i dette landet for en periode, eller bare for en søndag, turte å legge bort alt som heter instrumenter og musikkstil? Hva om vi lar lovsangen være hva den egentlig er: Hjertets takknemlighet til Gud.

Jeg tror personlig at det ville hjulpet oss til å oppdage og gjenkjenne lovsangens midtpunkt. Han har lovet å være midt iblant oss år vi kommer sammen. Likevel oppfører vi oss som om vi synger til en Gud som ikke er tilstede. Hvor mange ganger lar vi ikke lovsangen styres av våre egne behov for at smak og behag skal bli tilfredsstilt? Først når lovsangen blir usmittet og uselvisk blir Gud synlig for oss som den eneste verdige mottakeren av vår tilbedelse.

Støyende sanger.

Som låtskriver og musiker brenner jeg for å se kreativitet og nyskapning i lovsangen vår. Vår skaperevne er et speilbildet av en skapende Gud, som har skapt oss i sitt bilde. Og nettopp derfor er kreativiteten et fantastisk hjelpemiddel til å sette oss i kontakt med all kreativitets opphav. Likevel bør vi tilrettelegge for at Gud blir synlig, midt i vår høylydte, engasjerende og kreative tilbedelse.

«La meg slippe dine støyende sanger, jeg vil ikke høre på ditt harpespill!» (Amos 5, 23). Vi kan bare oppfatte det hørbare, men Gud lytter til hjerter og motiver. Han vet hvordan ekte tilbedelse høres ut. Gjennom stillheten blir vår ærligste og innerste tilbedelse hørbar. Og fra det stedet kan vi tilbe Ham høylydt, lidenskapelig og frimodig.

 

David André Østby (32) er lovsangsleder, låtskriver og skribent. Til daglig jobber han som utviklingsredaktør i Korsets Seier, som også står bak Lederskap.

 
 
Powered by Cornerstone